Det er rart hvor mye jeg får tenkt når jeg er her hjemme. Hvordan hodet som konstant er på, faktisk tillater seg å la tankene vandre til de helt viktige tingene. I Oslo går livet sin gang, det er et konstant stress, og press – og det tror jeg alle som bor der kan si seg enig i. Jeg elsker livet der, men jeg elsker enda mer og komme hjem, hvor jeg i all stillhet kan tillate meg plass til tanker som er livsviktige, stoppe litt opp, se ting klart, eller klarere. Tankene er jo der, men de slipper kanskje ikke alltid helt gjennom kjas og mas, høyt tempo og forventninger.
Det er jo ikke så rart at tankene kommer trillende når man er i sånne omgivelser ♥
Idag når jeg våknet hadde jeg huset for meg selv. Og for første gang på så lenge jeg kan huske tok jeg morgenkaffen alene i fred og ro. Og da mener jeg alene som i uten telefonen og uten macen, og uten et hode i full speed og en to do liste som stresser meg mer enn jeg orker. Jeg bestemte meg for å la tankene flyte fritt. Så bestemte jeg meg for å skrive noen ord på et papir.
De ordene ble fort til 5 a4 sider. Og jeg klarte ikke slippe pennen før jeg følte meg helt ferdig. Man kan kanskje kalle det for litt selvterapi, og om ikke annet en skikkelig god dose med selvinnsikt.
Ofte føler jeg det er tabu og vise både overfor meg selv, og de rundt meg at jeg har min sårbare og svake side. Jeg vet disse tingene – men jeg har veldig vanskelig for å innrømme det. Si ordene høyt. Det er vanskelig. Jeg føler at ved å gjøre det – så er jeg ikke lengre den personen som skal klar alt selv, som skal ha full kontroll, som vil ha alt i livet på stell. Men.. Jeg er jo det, jeg er jo fortsatt meg. Jeg må bare lære meg å legge “flink-pikesyndromet” til side i blant, legge fra meg kontrollfreaken i meg selv, og lære meg og innrømme for meg selv at det er greit og ha problemer i blant. Jeg er den personen som alltid skyver det bort, fordi .. “Det er jo ikke noe problem” Det er så typisk meg! Og jeg er så lei av det! Jeg er så opptatt av at jeg skal strekke til, overalt, og i alle sammenhenger. Tillater aldri meg selv og ikke strekke til. Det er jo ikke rart at kreativiteten og motivasjonen til tider faller helt bort! Jeg er for opptatt av å levere! I tillegg til at jeg alltid skal levere på alle fronter – så kverner hodet konstant. Jeg er en tenker, jeg tenker, reflekterer og funderer utrolig mye på alt. Og da mener jeg på det personlige plan. Alt dette sammenlagt blir jo bare kaos, og den eneste personen det går utover er jo meg selv. Men til et visst punkt. Det går jo ikke i lengden.
Det var så inderlig GODT for meg og sitte her i all stillhet alene, med kaffekoppen, papiret og pennen. Jeg ble litt forundret over meg selv når jeg ikke klarte å stoppe og skrive – men alt kom samtidig, det måtte ned. Og så. Ringte jeg noen. Jeg vegret meg ikke engang – jeg vet det er 100 % riktig, og nå er jeg så lettet! Jeg har ringt en coach. Fordi jeg må ha hjelp! Og jeg skal ikke behøve og føle meg som en “faliure” fordi at jeg trenger det heller. Jeg er jo fortsatt Lene, jeg trenger bare litt veiledning og et push i riktig retning for å komme meg på riktig spor. Tenk at det skulle ta meg så mange år å se akkurat det så klart som jeg gjør idag.
Uten at jeg skal gå så mye inn på det, så kan jeg si at jeg har oppdaget at jeg har et mønster. Et mønster som jeg vet jeg har hatt så lenge jeg kan huske, for å være eksakt så tror jeg det begynte rundt 14-15 års alderen. Det ble ekstra tydelig for meg i 2009, men enda tydeligere idag. Og jeg må, for meg selv, finne ut hva som er grunnen til det. Jeg kan si så mye som at det handler om mitt følelsesmessige liv. Det er ikke noe galt, men jeg har sperrer som må bort, ganske mange faktisk. Ting som må snakkes om, reaksjoner jeg må forstå, og handlinger jeg må forstå.
Det er et resultat av noe jeg helt sikkert har opplevd i barndommen, men jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Jeg hadde jo en fantastisk barndom, så det har ingenting med det å gjøre. Jeg har likevel mine mistanker om at det kan ha med mamma og pappa sin skilsmisse og gjøre. Jeg var bare 4 år da jeg fikk telefon fra mamma om at hun skulle reise. Jeg husker det øyeblikket som om det var i går! Jeg husker hvor jeg stod, jeg husker ordene- store og vanskelige ord for en jente på 4 år. Kanskje det har satt noen spor? Kanskje ikke? Jeg aner ikke. Jeg er en jente med utrolig mye kjærlighet, omsorg og omtanke, så sånn sett er det ikke noe feil på det følelsesmessige plan, det handler om så mye annet. Kanskje jeg føler meg klar for å dele det med dere etterhvert, kanskje er det flere som har det på samme måte som meg.. Men jeg må finne ut av det selv, først.
Bare det at jeg satt meg ned og vært helt ærlig overfor meg selv, og skrev ned alt jeg har på papiret- uten begrensninger – er et stort steg. Jeg må kunne innrømme overfor meg selv at jeg har feil, at jeg gjør handlinger som er feil, at jeg kan være mer ydmyk, og ikke minst – at det er lov å legge ned guarden i blant.. Jeg har fortsatt så mye å lære. Men jeg vet at jeg er på god vei.
Nå føler jeg meg lettet, og lettere. Fordi jeg har tatt et viktig valg for meg selv og veien videre. Dette kombinert med en god dose selvinnsikt og vilje til å ta tak i det har allerede hjulpet meg.
Man kan ikke få hjelp før man innser at man trenger det selv. Og det er det absolutt ingeting galt ved ♥ Bare å skrive disse ordene til dere, er også er stort steg for meg, og kanskje jeg – ved å kladde ned disse tingene til dere kan hjelpe dere også.
Stor klem fra en ydmyk Lene ♥