For første gang på så lenge jeg kan huske, står jeg overfor en annerledes utfordring i livet – det er ikke en uvanlig en, men det er en som jeg sjeldent har latt meg selv føle på – og stå ovenfor. Den siste uken er det flere som har spurt om jeg har det bra – og også om hvorfor jeg ikke lengre er personlig her inne. Og det skal jeg forsøke å sette ord på ♥
Jeg har det alltid bra, jeg er positiv, livsglad og alltid sterk – men jeg har hatt det bedre. Jeg er sårbar, sliten og på randen av å føle meg utbrent – og nå tillater jeg meg å skrive det også. Normaltvis er den sårbare Lene kun for de nærmeste som jeg føler meg trygg hos. De som vil mitt aller beste. Det er vanskelig å blottlegge seg for en offentlighet som kanskje ikke alltid vil det.
Det er ikke noe spesielt som har skjedd i livet mitt, jeg har rett og slett bare innsett at i blant må jeg, som alle andre – tørre å kjenne på de vonde følelsene i livet. Tørre å stå plantet i det, til det går over – ikke rømme fra det, som jeg alltid gjør.
Jeg har et høyt tempo, et høyere tempo enn de fleste. Jeg tillater meg sjeldent å føle på de såre følelsene som noen ganger kommer som skarpe kniver i både og hjerte. Jeg vil ikke. Jeg vil være sterkest, jeg vil ikke være svak.
Når jeg har det vondt, lapper jeg som regel over ved å være over-sosial. Og det er det absolutt ikke noe galt i, det hjelper å omringe seg med mennesker man verdsetter over alt i livet. De som gjør at man puster og lever. Samtidig så må man, i det stille, og ensomme, også tillate seg å kjenne på det som ikke føles bra. Man kan ikke alltid være på topp.
Akkurat nå har jeg valgt min egen .. kall det ulykkelighet i mangel på et bedre ord. Det burde jeg i og for seg være stolt av – men nå klarer jeg ikke se det. Jeg klarer ikke å føle meg stolt. Av og til må man ta valg i livet som man kanskje ikke vil, men må for fremtiden. Alt er en læring, I guess. Og alt for en grunn. Intuisjoner som gjør at man tar valg, er gull verdt – men også fryktelig vondt til tider, meningsløst. Helst bare noe man vil skyve under ett teppe, la bli der og aldri ta det frem igjen. Men realiteten er jo der uansett hvor hardt man prøver.
Når jeg var liten jente, 4 år gammel – husker jeg at jeg var på besøk hos tanten min. Det er som jeg kan se hele bildet her jeg sitter og skriver. Det er i hvertfall sånn jeg husker det.. Jeg fikk en telefon fra mammaen min, med store ord som jeg aldri kommer til å glemme. De sitter som sår i hjertet og i sjelen. Liten jente – tøffe ord. Mamma skulle reise, hun og pappa skulle skille lag. Den dag i dag er det jo det som er normalt for meg, at de ikke er sammen – og jeg kunne ikke vært foruten den familien jeg nå har fått idag på grunn av dette. Og jeg har verdens beste forhold både med mamma og pappa. Jeg er redd for å være alene. Og det som følger av at jeg som skjør 4 år gammel jente kanskje ikke helt klarte å takle den sorgen som jeg måtte stå ovenfor da. Jeg tror “følelsen av å bli forlatt” av en trygg havn så liten – forfølger meg i voksen alder.
Nå snakker jeg ikke om å være alene som i å være i leiligheten alene, ha alenetid, Lenetid, reise alene, sove alene, ikke ha kjæreste-alene. Jeg snakker om det store bildet. Det store, skumle bildet hvor man bare er en liten brikke i den store sammenhengen.
De siste ukene kan jeg telle på to hender hvor mange ganger jeg har våknet opp nærmest med panikk om nettene, en panikk som ikke kan beskrives – men det føles ut som jeg er i ferd med å fortale både meg selv og verden.
Selvsagt klarer ikke jeg å være personlig her inne, når jeg ikke har det bra på innsiden. Hvordan skal jeg klare å hente krefter til å dele, motivere og inspirere dere når jeg ikke alltid selv klarer å holde hodet over vannet. Mesteparten av tiden har jeg det bra, er glad og fornøyd – men så kommer følelsene som skjærer gjennom kroppen som en kvalmebølge som ikke vil ta slutt, og jeg ringer til jentene og ber de dra meg ut av det. Jeg tror alle som leser ordene mine, kan kjenne seg igjen. Alle har hatt det sånn, noen har det sånn nå, andre ikke – men vi har alle vært der.
Jeg står ved et personlig veiskille, som jeg må finne ut av. Og det er kun jeg, ene og alene som kan gjøre det. Jeg må sortere, sette ord på, føle og kjenne. Tørre! Og samtidig skal jeg fortsette å blomstre.
♥
