Jeg klarte det umulige. Men det er som jentene sier. “Det er så TYPISK deg å gjøre noe sånt!” Men er det ikke typisk alle da? (I couldn’t help my self from wonder…)

Hvor er den emojien som klasker seg selv i trynet når jeg trenger den?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Umulig er det vel ikke – det skjedde jo. Men dere vet den følelsen når det først skjer? Puls på ca 190, og det eneste man vil gjøre er å løpe og gjemme seg, og aldri se på telefonen igjen. Jeg gjorde ikke det. Det første jeg gjorde var å ringe en venn i nød som måtte ta meg gjennom det! Haha- dere vet den følelsen når dere dummer dere ut in public (faller ut av bussen på alle fire feks, og du ikke har NOEN å lene deg på?) ja – man kan trygt si at det alltid er best å ringe en venn. Så jeg ringte en venn. Vi lo og jeg var panisk. Jeg måtte jo få henne til å sende meg en melding for så og slette den for og se om den gikk bort. Men. Slaget var allerede tapt, gitt. Så da var det bare én ting å gjøre, face it!

Så jeg dro på sjarmen og skrev .. Ops med “letegn-emojis og trekke-på-skuldrene-emojis” … Man blir jo litt smånervøs for svaret men akkurat i denne sammenhengen tok han det veldig sporty. Da var det vel bare en ting å si “yes, men da har du i hvertfall lært at jeg er av den distré typen” Prikk prikk prikk

Jeg kom meg over det. Han bare lo. Takk gud!

La meg forklare. Herregud, jeg får det til å høres ut som en fullstendig krise. Det var det ikke, men det føltes sånn der og da. “Det kunne ha vært så mye verre med tanke på at det er du,” sa Renate. Ja ikke sant?! Det er veldig typisk meg, å gjøre nettopp sånne håpløse ting. Men jeg overlever det alltid.

Saken var. Jeg fikk en telefon på søndags formiddag, turte ikke ta den da så sa jeg måtte ringe på igjen senere fordi jeg skulle på skogstur. Og det var jo sant. Så sa jeg til Renate at om telefon-samtalen ble for klein så fikk jeg bare komme opp med en kjempe unnskyldning til og måtte legge på. Sagt med et glimt i øyet selvsagt, jeg visste jo at det ikke ville bli kleint. Så ringer jeg han da, tilbake. Superkoselig! Skravlet i ett sett både fra den ene og den andre enden, helt til han plutselig måtte legge på fordi han skulle hjelpe en nabo. Dette måtte jo jeg selvsagt rapportere til Renate siden vi hadde en intern greie på det fra før. Så jeg tastet i vei, mens jeg lo og humret for meg selv. Trykte fornøyd på “send” og innså innen et millisekund at den gikk til feil person.

(Ikke helt ordrett dette siden jeg slettet den opprinnelige meldingen i full panikk og i håp om at den ville forsvinne…) Kremt.

“Snakket nettopp med han, superhyggelig! Men han måtte legge på fordi han “skulle hjelpe naboen med noe?!!) Hans escape for å slippe unna meg eller? Jaaaja, får håpe jeg hører fra han igjen ……

Jada, joda, neida – så den var overhodet ikke ille- men dere skjønner greia. Det ER flaut! Han vil heldigvis møte meg da, så da gikk det bra denne gangen også. Håper bare ikke han leser blogg ……….. Lol

Men det er ikke første gang dette skjer! For en stund tilbake skulle jeg ivrig fortelle Henriette og Malene om en kjekkas jeg møtte. Gjenfortelle hva som skjedde, hva han sa osv – dere vet. Vi jenter må jo fortelle- å få med oss alle detaljer! Jeg var godt inn i historien (hvor jeg også forsåvidt brukte østlandsdialekt når jeg etterlignet hva han sa da, siden han var fra østlandet…) – og til min store forskrekkelse ser jeg at jeg nettopp har sendt avgårde et lydklipp. TIL HAN!

Det ble altså bare helt svart for meg så jeg måtte gi telefonen til jentene så de fikk høre gjennom den. Jada, så neida – there it goes. Meg som forteller om han og vårt møte – I ET LYDKLIPP. Jeg ler når jeg skriver dette. Det er så håpløst at jeg har ikke ord, HVORFOR skulle jeg ha meldingene hans åpne når jeg fortalte om han? Og hvordan i alle dager har jeg klart å trykke inn lydklipp-knappen for så trykke på SEND? Er det mulig. Gikk ikke så bra med han da for å si det sånn, ikke sett han igjen etter det. HE HE HE … (Neida nå overdriver jeg) Han ba meg faktisk på date den kvelden. PJUH. Merkelig nok. Men jeg sa jo ikke noe ille da, jeg var jo bare over-entusiastisk – men han kunne jo lett trodd jeg var en psyko stalker skrulle! Lydklippet har aldri vært snakket om i ettertid.

Hehe, nei så essensen i innlegget er vel at det gjelder og ikke ta seg selv høytidelig i det hele tatt. Vi har vel alle vært der, har vi ikke?!