Det er ikke ofte jeg åpner meg her på bloggen, rett og slett fordi når det er ting som plager meg, så har jeg kjæreste, familie og gode venner som jeg snakker med. Jeg vil at bloggen skal være et positivt, inspirerende og motiverende sted å klikke seg inn. Og enkelte ting mener jeg at man skal ha for seg selv også, men man er jo bare et menneske, og noen ganger er det kanskje godt å skrive om det også. Man føler seg mye lettere etter man har snakket med noen. Og nå snakker jeg med dere ♥
Dere husker kanskje at jeg har fortalt om bilulykken jeg var med i da jeg var yngre? Dere kan lese om hendelsen her. For å gjøre en lang historie kort var jeg med i front mot front kollisjon. Vi ble offer for en bil i motsatt kjøreretning som kom på vår side av veien. Fyllekjøring. 130 km/t. Bilen snurret minst to ganger og traff asfalten før vi havnet på andre siden av veien, og jeg endte opp med et hull på 4 mm i tynntarmen. Haste-operasjon og 3 uker på sykehuset. Venninnen min kom unna med en kul i panna og en bit av en tann forsvant, men moren hennes knuste så og si alle ben i hele kroppen. En forferdelig opplevelse. Heldigvis er alle tre i god behold idag! Han som krasjet med oss skulle besøke sin nyfødte sønn på sykehuset. I fylla.
Rett etter bilulykken slet jeg ekstremt med redsel og angst for alt og alle rundt meg. Jeg hadde fått en skikkelig støkk. Jeg begynte å gå til psykolog da jeg var 12 år gammel. Først ble jeg sendt til en mann, som jeg overhodet ikke følte forstod meg, dermed ble jeg sendt til en dame som jeg likte mye bedre. Til tross for mange psykologtimer, var jeg nok kanskje for ung til å uttrykke meg ordentlig. Dette har i de senere år ført til at jeg dessverre ikke klart å kvitte med med redsel og angst.
Jeg er en sterk jente, med en sterk personlighet. Jeg er alltid positiv, og jeg har alltid full kontroll på situasjoner. Jeg klarer å snu begrensninger og utfordringer til noe positivt. Og oppmuntrer andre om å gjøre det samme. Men det er noe jeg absolutt ikke har kontroll på, og det er de daglige bekymringene og angsten jeg har for meg selv, og for de menneskene jeg er så inderlig glad i. Bekrymringene river meg i stykker til tider, det er så slitsomt. Prøver å pushe bekymringene til siden og tenke annerledes, men det går ikke. Jeg som alltid snur negative situasjoner til positive, klarer ikke å snu tenkemåten når det kommer til og ikke alltid tenke det verste! Her må jeg få hjelp, og jeg vet det. Jeg sier det til alle i rundt meg, og gjør det med en fleipete tone, for jeg er ikke brydd. Overhodet ikke, det er ikke tabu å snakke med noen som kan hjelpe. Det er noe av det beste man kan gjøre, og nå skal jeg ta grep.
Visst jeg lar meg selv fortsette å være så bekymret som jeg er pr dags dato nå som vi får valp, og når jeg senere får barn så kommer jeg til å gå på en smell. Jeg kommer ikke til å fikse det. Ikke nok med at jeg stadig bekymrer meg for familie, venner og for Gard, men nå skal det komme en liten, uskyldig skapning inn i livet vårt, og jeg kommer til å bekymre meg over evne for at det skal skje noe med den valpen. Lille venn i verden ♥
Jeg er så redd for å miste noen jeg er glad i. For at det skal skje en ulykke, for at jeg skal få den forferdelige telefonen ingen vil ha, for sykdom..
Jeg er så redd for brann, for at noen skal bryte seg inn, for at noen skal overfalle meg eller noen av mine, for at noen skal sette noe i halsen. Ja, til og med er jeg faktisk redd for å svelge en ibux eller paracet! (Haha, jeg må faktisk le litt av meg selv også i blant.. At det går an??) Heldigvis er jeg mest bekymret inn i mitt eget hode, tror ikke det påvirker de rundt meg så mye som det påvirker meg selv, for det er jo tanker jeg har. Jeg snakker mye med de om det, men tankene svirrer jo rundt til alle døgnets tider, og det er bare opp til meg selv å kvitte meg med de.
Jeg kan fortelle mange komiske seanser hvor jeg har overbekymret meg for ting jeg overhodet ikke hadde trengt å bekymre meg for, og vet det, men gjør det søren meg likevel! Og i ettertid ler jeg av det. Og godt er det. Men lærer jeg? Aldri. Jeg kan jo nevne den klassiske episoden som alltid gjentar seg når jeg er hjemme alene, støvsuger, speil eller bager foran ytterdøren? What? Hva skal det hjelpe for? Jeg er jo 100 % klar over at det ikke hadde hjulpet meg en ting om noen skulle ha brutt seg inn, men hva er det for en ting å tenke på? Man må jo bare låse døren. Det stopper ikke der skjønner dere, for jeg sover med lyset på om natta, i tilfelle noen skulle komme?? Altså.. Ja, dere kan bare le, for jeg ler selv også. Tragikomisk! Lene Orvik, den tøffe, but still den forferdelig pysete og bekymrede jenta..
Puh, det er godt å lufte litt tanker innimellom også, jeg regner med at jeg ikke er den eneste som bekymrer meg, eller har angst for hva som kan skje. Heldigvis tillater jeg meg å leve også, og det er jo det aller, aller viktigste ♥
Jeg er faktisk veldig glad du delte dette, da jeg føler det på akkurat samme måte. Jeg har ikke opplevd noe traumatisk på samme måte som deg, men jeg er likevel så utrolig redd for døden, for sykdom eller for og miste noen jeg er glad i. Går rundt og tenker på deg daglig og det er virkelig ikke hyggelig, så det var nesten litt godt at du åpnet deg om det, selvom jeg ikke unner noen og gå rundt og bekymre seg. Håper det er noe du klarer og legge vekk i fremtiden <3
Det er som du sier at du tillater heldigvis deg selv å leve! Og det er jo helt fantastisk hvordan du klarer å gripe hver eneste dag og fremstå så positiv som du virker! At du klarer å legge vekk angsten og tenke løsninger og ppsitivtitet i hverdagen. Men samtidig så er det utrolig viktig at du snakker med noen, kun for å få orden på tankene og gjerne til slutt slippe angsten fri! Dette var et utrolig fint innlegg Lene <3 Kjekt med noen innblikk i denne siden av deg også iblant! Stor klem <3
Første gang jeg har kommentert bloggen din,selvom jeg er her hver dag.Syntes det er kjempe tøft av deg og være så åpen!Og grunnen til at det traff meg,er fordi jeg har det akkurat på samme måte.Selvom jeg selvsagt ikke unner deg og ha det slik,gjør det litt godt også å vite at jeg ikke er alene.Du har kommet langt på vei,når du greier å sette ord på følelsene dine og ikke minst offentliggjøre det på bloggen din.Jeg har mange ganger tenkt at jeg går glipp av så mye,ved å bekymre meg.Og desverre må jeg si deg at det bare har blitt verre jo eldre jeg har blitt(Er 34nå)vi fikk valp for 1,5 år siden og jeg kan love deg at det har blitt forsterket!Jeg bekymrer meg konstant for den lille skapningen,og er så uendelig redd for å miste han.Hjelpes meg,hvordan blir det da når man får barn?!Jeg prøver hver dag og skyve det til side og nyte livet mitt.Desverre er det lettere sagt enn gjort.Det å snakke med noen og være ærlig mot seg selv,er nok det beste tipset jeg kan gi deg.
Takk for at du delte og lykke til med valpen!;)
Du er nok ikke alene om dette. Jeg har vært redd for døden siden jeg var liten, men jeg fikk angst for den da jeg fikk min sønn for 11 år siden, og den har bare blitt værre da jeg fikk nr 2. Så det er sikkert lurt av deg å gjøre nå med den nå, for jeg kan love deg at det blir så mye værre når du får barn.
ååhh, lene <3 <3 for et sterkt og fint innlegg! Jeg har aldri kommentert bloggen din før, selv om jeg har vært fast leser i lang, lang tid! Du skal vite at jeg beundrer deg. Positiviteten din beundrer meg. Tenk å være så fantastisk og positiv hele tiden da!! Stå på, fortsett å være den du er, og ikke glem at her er en HAAUG med lesere som digger deg!!! god klem fra fan nummer en 😉 hihihi
<3
Sender deg bare en enorm stor og varm klem. Det kunne vært verre, men det er ille nok for deg.
Jeg sliter med en spiseforstyrrelse og ønsker ingen det helvete, så på en måte ønsker jeg at jeg var i dine sko 😛
You’re not alone!!
Første gang jeg kommenterer – bergenser i sthlm her.
Sliter selv etter et innbruddsforsøk i sommer, har to små barn – og jeg bekymrer meg i hjel. Jeg som før så på det å fly som avkoppling prøver å unngå det så godt jeg kan. Redd for å kjøre bil, lager verste Home Alone feller i 1. Etasje i tilfelle innbrudd etc.
Jeg har nylig begynt på KBT, og håper så at dette skal hjelp meg, for de fysiske symptomene jeg får av angsten (PTSD) er skikkelig fæle.
Hang in there!!!
Så fint at noen endelig skriver om dette! Jeg er 24 år og har slitt med sykdomsangst siden jeg var 11 år gammel. Det og ha angst er så slitsomt og fælt til tider. Prat om det, skriv om det! Det hjelper så mye! Det dummeste man gjør er og holde det inni seg! Jeg selv går til samtaler med psykriatisksykepleier , og har til tider mått gå på antideprisiva. Stå på Lene , du er så flink som skriver om dette <3
Det er godt å høre at også du er menneskelig, Lene! Du virker som en fantastisk dame, med bein i nesa! Stå på videre <3
Takk for at du deler dette. Jeg har aldri kommentert her før. Katastrofetanker kaller jeg dette. Har fått 3 slike “oppfylt” i løpet av de siste 3 årene. Og de 3 var noe jeg ikke hadde tenkt så mye på. bla. kreft i nær familie, blitt syk selv osv. Man blir preget av dette. Jeg prøver så godt jeg kan å være positiv. Man må virkelig jobbe med meg selv. Det er utrolig vanskelig med disse tankene. Ønsker deg lykke til. Jeg har ikke oppsøkt psykolog, av den enkle grunn at jeg ikke stoler på dem. Var hos en i min blotte ungdom, og hun brøt taushetsplikten. Det glemmer jeg aldri. Derfor stoler jeg ikke på dem.
Lykke til og masse gode ønsker fra Lise.
Syns du er tøff jeg, Lene! Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde trodd det om deg, her sånn gjennom bloggen.. På bloggen virker du som på meg at du har livsgnist til tusen! SÅ energirik og sprudlende! Og det trur jeg virkelig at du er og! Kjenner meg igjen i det du skriver, og verden er fn syk plass til tider… Så ikke så rart vi blir både skremt og får angst! Jeg er sikker på at det vil hjelpe å ta steget videre! Klem til deg <3
Så fint å lese, men samtidig så trist! Jeg er selv overlevende etter en ulykke i fly, og sliter noe helt enormt enda! Når man er så nære døden velger man samtidig å sette så my mer pris på livet og de rundt seg, selv om enkelt dager vil være en kamp mot angst og bekymringer! Jeg håper virkelig du ikke trenger å være så bekymret når hunden kommer. Har selv en golden retriever og han er min bestevenn, er så godt å bare ha noen der som bare er der ❤️ Lykke til med valpen! Ønsker deg alt godt
Så fint at du deler
Så fint at du deler 🙂 Jeg kan godt skjønne du har fått deg en støkk etter det du var med på. Jeg merker det selv etter at jeg ble kjørt på, enda det ikke var i nærheten av samme alvorlighetsgrad, men er redd for at det skal skje igjen og kanskje være mye verre. Men det er bra du ikke lar det hindre deg i å leve livet 🙂 Stoooor klem fra meg <3
For et utrolig flott og ærlig innlegg, Lene!(:
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
De aller fleste mennesker er jo ikke kristne, men vi som er kristne tror jo alle sykdommer, død, krig, voldtekt, demonbesettelse, bekymringer, negative tanker, redselstanker, selvmordstanker +++++ henger med syndedefallet. Og hvordan noen andre har noen annen naturlig forklaring på det, er rett og slett gresk for meg!
Når det er sagt så har vi fått utdelt et liv her nede på jorden, og det kommer aldri til å bli 100 % perfekt. Det vet vi alle. Alle streber etter en langvarig lykke som ikke eksisterer.
Å gå et helt liv å være redd for å dø eller å være hypokonder er ekstremt slitsomt.
Man kan dø i ulykker, via sykdom, ved å svelge en veps på sommeren og tusen andre måter, men skal man tenke sånn, lever man ikke(:
Og som du sier det viktigste er å leve!
Og jeg tenker at grunnen til at det fleste er så redd for døden, er på grunn av uvitenheten om hva skjer når får kropp dør!
De fleste fornekter helvete og himmelen på lik linje med at de fornekter eller tviler på Jesus eller Gud, men jeg skal love deg at begge deler finnes, og det verste er ikke å dø.
Det verste som kan skje med oss er å dø uten å være kristen, fordi da går man fortapt.
Og den eneste veien til evig liv er via Jesus.
Og det at du overlevde i den ulykken ikke bare 1 gang, men 2 ganger da du overlevde den tragiske flyreisen for noen år siden, er 100 % overnaturlig Det skal jeg love deg!
. Fordi Gud sparer liv, han vil at færrest mulig skal gå ned til helvete.
Her på jorden er det alltid håp, mens i helvete er alt håp ute. Det pines man til evig tid.
Evig tid kan ikke en gang en dum menneskehjerne forstå.
Så grunnen til at folk- både troende, og ikke troende ( selv ateister) er LIVREDDE for døden, er uvitenheten eller viten om hva som skjer når vår fysiske kropp dør. Fordi vi mennesker er skapt med en ekstremt komplisert hjerne som får oss til å frykte døden, og det er bare positivt, fordi det fører flest mulig til å tro, som igjen er det eneste veien til himmelen.
Fordi dette livet på jorden går vanvittig fort.
Også håper jeg, Lene at du slutter å bekymre deg så mye framover. Det stjeler både tid, energi og det gjør deg motløs. Ja, det kan til og med gjøre deg deprimert.
Blir det for ille, er det alltids hjelp å få(:
Til og med Jens Stoltenberg har gått til psykolog, og det skal overhodet ikke være tabu å få hjelp.
Vi er utrolig komplisert skapt vi mennesker, med både tanker og følelser som surrer rundt 24 timer i døgnet- 7 dager i uken. Vi er ikke roboter.
Og som Camilla sier, stå på videre!(: Du er virkelig fantastisk på alle måter!(:
Jeg vil påstå at det nesten er frekt å bruke denne situasjonen til å fremme ditt kristne livssyn: Å påstå at folk sliter med angst på grunn av manglende tro er rett og slett latterlig..(Dessuten er det null verdt å si “prøv å ikke tenk så mye på det”. Det er en tom frase som ikke har hjulpet noen med angst, noensinne) Angst er ikke noe folk opplever fordi man ikke er religiøs, og det er nedlatende å minimere et så omfattende og alvorlig problem til et spørsmål om tro. Det er fint for deg at du er kristen og tenker at alle problemer forsvinner med det, men alle folk er ikke deg. Du vet ikke hvordan det er å ha opplevd en traumatisk opplevelse som Lene beskriver, så ikke prøv å påstå at du har svaret til å “fikse det”.
Det er forsket lenge og mye på hva som forårsaker ulike psykiske lidelser, og for å bruke dine egne ord “tro meg”, ingen pålitelige forskningsrapporter har konkludert med at det skyldes en mangel på religiøs tro. Tvert imot har jeg kommet over
Det var overhodet ikke ment frekt mot Lene.
Ikke på noen slags måter.
Men hvis du velger å tolke det sånn, er jo det opp til deg:)
Hårreisende kommentar Charlotte! Spar deg for misjoneringen, Lene sliter med noe vanskelig som ikke lar seg løse av religiøst svada. Enig med Hans i at dette er frekt. Kjenn din besøkelsestid, og spar Lene for utredninger om himmel og helvete, det er ikke det hun trenger nå!
For øvrig har jeg gått fra å være kristen til å bli ateist og aldri vært mindre redd for døden. Er det noe som er angskapene er det jo det helvetes-bilde religiøse maler.
Tøft gjort å dele dette! Håper frykten og bekymringen tar slutt etterhvert <3
Kjære Lene! Dette var utrolig å lese, nesten som å lese noe jeg selv har skrevet. Jeg er en veldig positiv, utadvendt jente som ble mamma for ett år siden. Og jeg har slitt/sliter med akkurat det samme, var til og med til lege idag for å lytte til hjerteslagene(sliter med hjertebank/angst). Og for akkurat de samme tingene. Det har blitt bedre(verst rett etter fødsel), og selv om jeg ikke unner noen å ha det slik, var det litt ‘kjekt’ å se at flere har det sånn. Man føler seg ofte veldig alene, og at ingen skal forstå hva det er man føler. Det hjalp å lese at dette er ganske så vanlig! Takk<3 Masse lykke til, stå på! Det blir bedre! Klem fra Christine fra Bæææærgen:)
Det var flott av deg å dele det med oss Lene. Jeg som flere andre har aldri kommentert her. Vit at du ikke er alene. Fly, t banen, bil, sykdom, redsel for det forferdelige. Redd for meg selv og de jeg er glad i. Følelsen av at man VET at noe kommer til å hende, men at man aldri vet når. Det føles ut som det skal skje nå, i morgen, eller neste flytur, ferie, eller neste motatte anrop. Mange vil nok si at vi har blitt pysete, rett og slett opplevd for lite. Men det er nettop det som kanskje trigget det, hvorfor skal det ikke skje meg, eller mine når det skjer alle andre. Vi er ikke udødelige. For min del tror jeg mye av dette handler om at jeg har en god fantasi, jeg tenker og dagdrømmer” MYE.. Jeg tror det definitivt er lurt å snakke med en profesjonell, (det er mitt mål for i år,) men jeg tror også det kan være lurt å unngå å lese nyheter, aviser HELE tiden og det er nok også lurt å unngå å se filmer og tv med mye gærne greier. Det er der mye av den uskyldige fantasien kommer i fra. F.eks. Så hadde jeg aldri kunne forestilt meg hvordan ett flykrasj eller annet drama hadde foregått før etter at jeg igjennom tiden har sett utallige action spillefilmer, alt fra storm, til kapring. Eller den klassiske hvorfor er jeg egentlig redd når jeg er på hytta og må ut i mørket alene for å gå på do. Hvem/ eller hva er man egentlig redd for. Det er neppe mørket i seg selv. Men forestillingen av at noe/noen er der ute samtidig som meg. Nettopp fordi jeg har sett dette på filmer, serier opp igjennom tiden. Jeg har bestemt meg for å få veiledning av en profesjonell for å lære å takle angst, dødsangs i hverdangen., stressmestring. Men også lese mindre nyheter og se i all hovedsak hyggelige, inspirerende, og fine filmer. Lese mer bøker! Dette året skal være litt annerledes. Lykke til.
Lene, dette var så fin lesing, fordi jeg kjente meg sånn igjen. Jeg er livredd for alle de jeg er glad i, og livredd min egen skygge. Og hjemme alene i stort hus, er en kamp hver gang – tankene tar ofte overhånd og jeg kan finne på å “døgne”, ligge i sengen å høre lyder, lage de sykeste scenarioene for hva som kan skje.. Men anbefaler deg å lese “Konge i eget liv” av Ingvard Wilhelmsen. Og hvis du ha mulighet, finn ut når han har foredrag i Oslo, og dra å hør på han. Alltid vanskelig å ta til seg det man hører og gode råd fra andre, men han er magisk på alle måter. Han eier en liten hypokonderklinikk i Bergen, og forteller om oss bekymringsfulle mennesker på en ironisk og morsom måte, men samtidig er så “to-the-point” at du føler deg truffet av hele foredraget. I tillegg ler man så man får vondt i magen. Rett opp vår gate med andre ord 😉 Fått gleden av å høre han flere ganger gjennom jobb, så anbefales på det sterkeste. Sender gode tanker til deg skjønneste Lene. Du er bare herlig. Stor klem fra Kristina i Bergen. Håper vi treffes igjen snart 🙂
Tusen takk for at du delte tankene dine med oss Lene <3 Skjønner godt dette var tøft å dele. Jeg skjønner så godt at tankene og redselen tar overhånd etter en så forferdelig tragisk ulykke 🙁 Huff! Godt det er hjelp å få mot alle disse tankene. Du er tøff, beundrer deg for din åpenhet og din positive energi.
Fantastiske Lene med ett stort hjerte <3
♥ ♥ ♥
For er fantastisk innlegg Lene! Må nesten bare takke deg for at du var så ærlig å skrev dette. For jeg har det sånn selv desverre.. Det er vanskelig å tro at det er andre som kan være så bekymret, at hjernen og tankene løper løpsk til tanker man helst ikke vil tenke.. Så det var nesten “godt” å lese at man ikke er alene <3 Stå på Lene, håper du klarer å la tankene ligge og senke skuldrene..
Tusen hjertelig takk for at du delte dette. Tusen takk. Du er en person som har fått til mye i livet, du er vakker og virker svært omsorgsfull og ydmyk. Jeg har lest bloggen din i mange år, og har alltid beundret deg. Denne delingen… Den gjør at jeg beundrer deg enda mer. Jeg har angst selv, og har slitt med det i litt over et år. Angsten bunner nok i mange vonde situasjoner i løpet av livet. Tross angsten, så studerer jeg juss i utlandet og står på for meg selv. Selvom jeg har dager og ganger hvor jeg sliter med angsten, så kommer jeg meg alltid gjennom det. Jeg prøver å tenke at vi ikke får kontrollert noen ting i livet. Vi må leve mens vi kan, og kjempe oss gjennom hver dag. Alle på forskjellige måter.
Jeg synes du et utrolig modig som deler dette, og jeg vet at du hjelper andre ved å gjøre det. Det hjelper vertfall meg. Du sprer håp til andre i lignende situasjon som deg selv. Du utretter mer enn du forstår selv:)
Igjen. Tusen hjertelig takk. Og det mener jeg fra bunnen av hjertet!
Kjære deg! Tusen takk for at du er du. Jeg har aldri i hele mitt liv hatt bekymringer, alltid lært meg og nyte livet og alt som følger med. Helt til sommeren 2014. Jeg måtte igjennom en operasjon. Som egentlig tar 1 time, enkelt og greit. Dette ble mitt livs værste mareritt. Jeg ble tapper for blod. Jeg hadde 1,9 i blodprosent. Normalt har vi kvinner 14. Jeg hørte konstant susing i hodet mens jeg var innlagt på sykehus, dette grunnet lite blod. Hjertet galopperte, dette også grunnet lite blod. Jeg ble sendt hjem. Så altfor tidelig. Jeg ble redd og reiste til krs sykehus der de hasteinnla(?) meg og ville anmelde det andre sykehuset. Jeg var tappet. For energi, krefter, blod, og egentlig alt. Og redd. Livredd. Hvorfor meg?
Etter noen dager ble jeg sendt hjem og enig med legen om at kroppen skulle bygge opp blodprosenten på egenhånd. Jeg våknet på natten. Kaldsvetter. Hele kroppen ristet. Hjertet suste avgårde. Jeg ringte 113. Overlegen sa kroppen reagerte med angstanfall etter “ulykken”. Angstanfall? Hva er det? Jeg har da aldri hatt noen form for angst?!
Jeg var redd i ett år etter dette. Gikk konstant og kjente på pulsen og hørte etter susing i hodet. Samtidig som jeg hadde kjærlighetssorg. Naboen min, som også er en familievenn er psykolog og jeg begynte og snakke med han. Jeg hadde så mye sinne! Sinne på sykehuset som gjore dette, og sinne på mannen jeg trodde elsket meg som sviktet meg.
Idag er jeg 24 år, og endelig er det værste over. Av frykt og redsel. Jeg nyter livet, men kjenner at det IG være helt alene på nettene enda er LITT uaktuelt. Jeg jobber 120%, holder på med min 3 utdannelse og ser på meg selv som en helt normal jente. Jeg er bare litt “redd” for at de man tror man er tryggest hos, er dem som kan svikte deg mest.
TAKK LENE❤️❤️
Huffa meg, du er jo bare så skjønn, Lene! Men jeg er utrolig glad for at du deler dette, for jeg sitter med mye av det samme! Bekymringer kommer med en gang jeg “ikke har noe annet” å tenke på! Jeg er så redd for at det skal skje noe med alle rundt meg! Og noen ganger er det så ille at hvis jeg ringer og ringer og ingen tar tlf, så kan jeg bryte ut til tårer fordi jeg tror det har skjedd noe! På ferier føler jeg alltid en trang til å hele tiden ringe hjem å sjekke at alt går bra med alle! Men ting som har skjedd i fortida kommer alltid til å gjøre inntrykk i livet ditt, men det er bare du og deg selv som bestemmer hvor stor del av det som skal prege livet ditt videre! Det har i hvertfall jeg lært nå! Leve dag for dag og det som skjer det kommer uansett til å skje, man kan ikke stoppe det, selvom man veldig gjerne har lyst! Nå vet jeg ikke hva som er det beste rådet å komme med, men håper du blir mindre og mindre bekymringsfull for hver dag, kjære deg ❤
Så fint skrevet, om noe så vanskelig. Takk for at du delte <3. Frykt kan være så hemmende, og kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Jeg hadde bare en bitteliten kollisjon for noen år siden, og har knapt våget å sette meg bak rattet siden. Jeg er så redd for at noen skal kjøre inn i meg at jeg blir en nervøs og dårlig bilist. Og jeg som var så glad i å kjøre! Jeg er også bekymret når jeg sitter på med andre. Før tok jeg gjerne en høneblund mens jeg og min kjære var på biltur. Nå og passer aktsomt på. Backseat driver! Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må oppleves for deg som var i en alvorlig ulykke! Jeg er også redd for fly, tog og buss, og kan ikke si hvor mange ganger jeg har kommet for sent til jobb fordi jeg har fått panikk, og gått av bussen. Jeg har valgt å være åpen om det på jobb (med en litt spøkefull tone sånn for sikkerhets skyld), så der erter de meg vennskapelig når jeg heseblesende dukker opp 10 minutter forsinket :-). I en alder av 32 synes jeg fremdeles det er litt skummelt å sove alene hjemme når samboeren er bortreist, og da skal jeg love deg at jeg har lyset på på soverommet ;-)! Heldigvis har jeg en hund som passer på, og som fungerer som en bra distraksjon så jeg ikke blir liggende og lytte etter skumle lyder.
Haha, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg syntes bare det var så deilig at du satte ord på noe jeg selv har kjent på i mange år. Jeg håper og heier på at du finner en måte å håndtere bekymringene dine på, og at deres lille pelsdott kommer til å bli en kilde til masse lykke <3.
<3
Men sånn er livet. Fult av risikoer, men vi slutter da ikke å leve fordi. Man må ta livet som det faller seg, sånn Jungelboken lærte oss. Ikke bruk livet på å bekymre deg, lev heller i nuet. Om det så skjer noe, så er det utrolig synd og trist, selvfølgelig. Men man må bare innse at man ikke har kontroll over slike ting på forhånd, og da er det heller ikke noe å bekymre seg over. ❤️
Du er tøff som skriver dette, og det gjør ikke at vi ser på deg som en mindre positiv person, men tvert i mot fremstår bloggen din som mer levende når du deler mer av dine personlige tanker. Ja til flere slike innlegg en gang i blant, fordi du skriver så levende og bra, jeg som leser sitter igjen og forstår dine tanker og hvordan du kan ha det. Nå er ikke jeg en ekspert på området, og du har sikkert prøvd mye for å bli bedre på å ikke bekymre deg så mye. Men hva med å begynne helt i det små, ta en ting om gangen. For eksempel å slå av lyset om natten, og kun konsentrere deg om det helt til det blir en vane å sove i mørket. Så neste ting. Som sagt, du har sikkert prøvd mye, og jeg kan fint lite om angst, men det er bare mine tanker. Sender deg en stor klem jeg, synes du er tøff som er så positiv tross alt. Dette klarer du <3
Så vondt å lese Lene, men også så fint, på en slik sær måte. Det viser bare at du er like menneskelig som alle oss andre – selv om du alltid ser så fin og smilende ut på alle bilder! 🙂 Det er så utrolig mange som sliter med en eller annen form for angst, og det hjelper bittelitt å se at man ikke er alene om det. Min største frykt er også å miste noen jeg er glad i. Det er heldigvis ikke like ille som det du opplever, men vi har da alle noe som tærer på kroppen.
Ønsker deg alt godt for 2016! Gleder meg veldig til å følge deg og se hva du finner på dette året også!! 🙂
Takk for at du delte dette innlegget, setter ord på hva så mange føler ! Du er sterk <3 du greier å snu dette! Er selv en veldig bekymret person, men jeg prøver å jobber med det. Sender deg god klem <3
Å herremin, dette kunne jeg ikke sagt bedre selv!
Tingene du skriver om er som tatt ut fra en hverdag i mitt liv!
Har slitt med angst i snart 10 år, og håper hele tiden på at det en dag bare skal bli borte..
“Heldigvis” er vi flere i samme situasjon og kan forstå din hverdag 100% uten å dømme!
Mvh
Så fint at du skriver om dette! Jeg har det litt på samme måte, selv om jeg ikke tror det er like ille som i ditt tilfelle. Jeg er for eksempel veldig redd for å fly. Det går litt i perioder, og akkurat nå har jeg en dårlig periode, som gjør det vanskelig for meg å komme meg hjem så ofte som jeg vil, da jeg studerer på andre siden av landet. Det verste er likevel hverdagsbekymringene, for de stjeler så mye energi. Jeg bekymrer meg så mye unødvendig for skolen, for vennene mine, for familien min og for hva folk tenker om meg. Det er så slitsomt! Hos meg tror jeg det bunner i en følelse av at jeg trenger å ha kontroll på alle situasjoner, samt dårlig selvfølelse og lite tro på meg selv.
Det ble langt dette, men det er noe jeg sjeldent deler med andre, så kjente det var godt å få det ut. Du virker hvertfall som en sterk og flott jente, og jeg har troen på at du kan få bukt med bekymringene dine, i hvert fall kontrollen de tar over hverdagen din 🙂 Det virker som du nå er klar for å ta ordentlig tak i problemet.. All lykke til! Klem
Tøft gjort av deg å dele dette så åpent! Jeg er selv så utrolig redd for døden. Var ikke det for 2-3 år siden. Reiste jorda rundt og var ikke redd en eneste gang. Så flyttet jeg og kjæresten min på andre siden av Norge, langt vekk fra hjembyen min. Vekk fra familie og alle vennene mine. Jeg tror det var etter det redslen kom. Hører jeg i nyhetene om at det har vært kræsj på Østlandet, sender jeg melding til familie asap. Har det vært knivstikking i Oslo, må jeg høre med alle vennene mine hvor de er. Etter jeg ble tante for tre måneder siden har dette bare blitt enda verre. Jeg har lest altfor mye dritt om ting som kan skje med småbarn. Nå er jeg så sinnsykt redd for at noe skal skje med han, at jeg har gråti så mange ganger…
Det er som du sier, at heldigvis så tillater jeg meg selv å leve også. Det er bare de forbanna nettene når man ikke får sove som gjør ting så ille!
Tusen takk for at du deler! Angst er nok mer vanlig enn mange tror, og det er et viktig tema å belyse! Jeg skulle ønske jeg ikke kjente meg igjen, men sitter med tårer i øynene når jeg leser dette. Stå på sterke tøffe deg! <3 <3
Masse kjærlighet og nuss fra S
Uten at jeg er lege så er vel det noe som heter generalisert angst.. Har det selv og er utrolig tungvint.. Jeg fikk være med på et angstkurs som var utrolig effektivt!! Var 3 kvelder på 2 timer, helt utrolig hvor mye det fungerte, kan den dag i dag ha mer kontroll over tankene.. Jeg har også vært redd for alt mulig og det tok helt av etter jeg fikk barn.. Var redd for å gå på skolen i tilfelle det skulle være noen som klikka helt, måtte sitte med nødutgangen til enhver tid, måtte sitte på ca samme plass på bussen i tilfelle det var noen som skulle rane bussen.. Var sikker på at hvis jeg ble syk etter oppdaget noe rart med kroppen var det jo kreft-død med en eneste gang (helse angst) absolutt alt som går Ann å bekymre seg over fikk jeg til.. Kunne også fleipe om det å gjør det fremdeles, men all bekymringene og planleggingen som går med i hode er helt sinnsykt tungt… Men igjen et angstkurs hvor man får informasjon om hva angst er og hvor tidligere pasienter forteller om hvordan de har hatt det å hvordan de eksponerer seg for å møte angsten.. Man blir aldri kvitt det men man kan klare å kontrollere tankene mye..
Det høres ut som om det er noe grusomt som har skjedd eller skal skje… så handler det om bekymring for at du skal få en valp ? haha. syns innlegget var ganske dumt faktisk. men kjekt du kaster deg på trenden om å være “open and honest”
Så tøft gjort av deg og dele dette. Du virker så sterk. Syns du er en kjempe tøff jente med bein i nesa. Jeg er utrolig redd selv, for det meste. B.l.a fly(kvier meg for å reise til syden, så da velger jeg heller å være i Norge, Sverige eller Danmark), bil (hvis jeg skal kjøre lange turer gruer jeg meg i flere dager å tenker på hva som kan skje), Tenker på hva som kan skje hvis jeg er i en folkemengde( etter alt som har skjedd nå rundt om i verden) og mye mer.. Det er slitsomt å tenke på så mye. Men etter jeg fikk barn har jeg blitt ekstremt redd og bekymra for alt. Jeg opererte også ett hull på tynntarmen i sommer etter en legetabbe, å det gjorde jo ikke ting bedre heller. Må si jeg virkelig elsker å lese bloggen din! Du virker glad og positiv hele tiden og er kjempe inspirerende med alt du gjør. Lykke til!
Er blitt 41 og mistet bestevenninnen i sykdom og nå har den andre bestevenninnen fått kreft har ikke flere venner.pappa fikk og kreft og annen sykdom.er umulig leve uten miste noen… DEsverre 🙁 har hatt dødsangst hele livet og tenker mye på døden har funnet ut at livet er mest vondt har fått et barn og tenker at hun er alt jeg har og hunden og hadde ikke taklet miste de.. Men man har ingen garanti i livet fikk enno mer dødsangst av terroren i Paris og hver gang jeg flyr tror jeg at hi styrter …du reiser jo mye har jeg sett ..jeg elsker være i utland m en har ingen reise med pluss så redd fly at reiser sjelden.har missunt deg alle vennene dine den nydelige bilen,alt fu opplever og kjæreste som elsker deg vær glad du har så mye …mitt liv er totalt motsatt .du virker varm og god.
For ett flott innlegg!!!! Og jeg kjenner meg så igjen i alle disse bekymringene! Jeg er godt voksen og har to barn og hund. Redd for de hver eneste dag! Men må jobbe for å ikke være for redd! Det blir altfor mye tanketid om noe som med aller størst sannsynlighet ikke vil skje! Jeg har gode dager men kjenner meg veldig godt igjen. Kjempefin blogg du har! Ha en flott dag 🙂
Flott at du deler! Det er mange av oss som har det sånn, og det blir LITT lettere å bære når man leser at ei perfekt og vellykket jente som deg også kan slite med sånne tanker. Synes det er modig gjort av deg, det er først når man våger å vise sine svakheter at man virkelig er sterk. Klem!
Takk for at du deler! Synes det er et veldig viktig tema du skriver om her, og du skal vite at du absolutt ikke er alene. Jeg har det på samme måte, og det er ufattelig slitsomt. Samtidig klarer jeg å leve jeg også, og det er jeg iallefall veldig glad for. Jeg har lenge tenkt tanken på å søke hjelp, men jeg synes det er ganske så tøft egentlig, det å skulle ta det steget og slippe noen såpass innpå meg. Men, det er jo noe som kan hjelpe meg, så hvorfor ikke prøve 🙂 Håper du har en superfin helg. Du skal vite at jeg setter stor pris på deg og bloggen din <3 klem!
Du er så tøff og sterk Lene! Heier på deg! <3
Føler meg ganske lik deg på mange måter, ettersom jeg er fryktelig redd for spesielt døden. Det er noe jeg tenker mye på, også andre unødvendige bekymringer og tanker (som mest sannsynlig aldri kommer til å skje). Heldigvis har det ikke skjedd noen traumatiske opplevelser i mitt liv, noe jeg inderlig håper aldri vil skje heller! Jeg går Påbygging på VG3 nå, og klarer ikke tenke frem i tid på jobb og utdanning. Har en rar følelse inni meg som sier jeg ikke trenger å utdanne meg til noe, for jeg kommer ikke til å leve lenge nok uansett. Skikkelig feil tankegang, men jeg klarer ikke å endre tankegangen min på innsiden, selv om jeg har mange drømmer her i livet. Liker bare å ta èn dag i gangen å nyte de gode øyeblikkene der og da. I slutten av februar er søkefristen, og jeg aner ingenting lengre.. Kunne godt trengt litt råd og tips fra deg, Lene! Håper på svar!
Snill du er, takk 🙂
Uff, det er jo veldig dumt at du tenker på den måten! Må ikke la angsten overstyre fremtiden din. Greit nok at man er redd, men man kan ikke stoppe opp å leve fordi om! Du har jo hele livet foran deg!! SØK og kjør på med det du ønsker å bli! Og kanskje det er en idé å ta en prat med noen som kan hjelpe deg <3 Lykke til. God klem!
Kjære Lene!
Jeg har også opplevd en bilulykke og sliter med liknende angst. Før var den altoppslukende, av og til lammende og isolerende, jøss, hva jeg ikke har vært dødsens redd for! Men jeg jobber meg stadig videre. Størsteparten av innsatsen må man alltid gjøre selv, men jeg er enig: fagfolk er gode rådgivere. Også er jeg helt sikker på at angsten vil gjøre deg til en ekstra god hundeier 🙂
Hei, uff da.. Men vanskelig å kontrollere det når man først er redd.. Du er flink! Fagfolk er nok gode rådgivere ja 🙂
Hehe tusen takk, hun skal passes godt på ! 🙂
Lene, har lest bloggen daglig I flere år og sannelig skal jeg gi deg respons på at det er sannelig ikke mange gangene du har klaget. Mange er nok satt ut av hvor mye du har av talent og at du er så perfekt som man kan kalle det, men ingen er jo det. Det er flott du forteller dette. Du er en av de menneskene som faktisk klarer å bruke livet sitt maks og du har lært det på den harde måten. Jeg vet alt om det samme selv. Dessverre får jeg ikke utnyttet livet maks på grunn av handikap , men gjør mitt beste og er så glad noen gjør det all burde, være fornøyde, positive, hardtjobbende og takknemlige. Du er et forbilde. Riktig god natt 😀
Hei Lene !
Jeg ble rørt da jeg leste innlegget ditt Lene. Dette er et sterkt tema og det er ikke veldig mange som snakker om det når de opplever det. Jeg kjenner meg igjen i at hverdagen kan være tøff å møte. Jeg fikk selv en en tøff opplevelse i desember 2015. Jeg ble diagnostisert for kreft som 24 åring. Jeg gikk inn en transe, jeg skulle være beintøff for familien min. Jeg skulle holde sykdommen i sjakk. Jeg er på bedringens vei med siste behandling snart 🙂
Men jeg har det tøft med psyken etter operasjonen. Jeg er redd nesten hele tiden, jeg er redd for hver gang telefonen ringer om det er prøvesvar fra sykehuset.
Men det vill hjelpe å snakke om det 🙂 Det vill nok hjelpe for deg også å snakke med noen også 🙂
Synes at det er flott at du er så åpen for noen som plager deg i hverdagen! Du er beintøff!
Stor klem til deg Lene ! 🙂
Rart hvordan ett liv kan endre seg på kun ett lite øyeblikk! Jeg har selv vært utsatt for å miste begge foreldrene mine i en alder av 19 år. Uansett om man er forberedt eller ikke, blir man på en måte aldri forberedt nok på hva som kommer til å skje, enten det er bilulykke eller noen som dør av kreft. Psykolog har nok hjulpet meg en hel del, og jeg det som har skjedd har gjort meg til den selvstendige personen jeg er i dag. Man må være glad for det man har i dag, for i morgen kan det være en helt annen verden. <3