Natten- og dagen idag kan ikke beskrives med ord. Ord blir fattige. Vi har opplevd noe som… Som virkelig ikke kan forklares. Min aller største frykt, hendelser man bare ser på tv-skjermen eller i fjerne nyheter fra land langt, langt borte – har idag blitt til virkelighet. Og jeg kan virkelig bare ikke fatte det. Det er så fjernt. Så uvirkelig. Men det beste er, at både jeg, Rolf Ivar, min kjære svigerfamilie og Daniel + de 182 andre passasjerene er i god behold. Jeg sitter trygt hjemme, i min egen sofa, innpakket i ullsokker og en stor deilig genser. Skuler bort på min kjære som endelig har fått seg litt søvn. Jeg har fått så utrolig mye støtte idag, fra familien min, venner, kjente, ukjente . . Telefon og mail har kokt i hele dag, og det setter jeg så umåtelig stor pris på. Også dere, dere er bare helskjønne. Tusen takk for varmende tanker og kommentarer som har tikket inn fra dere idag. Livet er bare så skjørt. Så alt for skjørt. Det er så vondt å se disse overskriftene, disse stykkene, historiene … Fortsatt fjernt. Men veldig rart, og vondt. Vi dro til flyplassen rundt kl 01.30 i natt, og ble stående i lange køer på flyplassen. Stuptrøtte, slitne og sultne kom vi vel ombord i Corendon flyet som skulle ta oss trygt hjem til Norge (trodde vi..) Daniel påpekte at det luktet brent i cabinen, men vi trakk bare på skuldrene. “Er ikke det vanlig når man kommer inn i flyene da?” Vi sitter på radene 18, 19 og 20. Jeg og Rolf Ivar på hver sin side av midtgangen. Midt mellom nødutgangene på midten og nødutgangene bak i flyet. Vi gjør oss klar, har på oss sikkerhetsbeltene, jeg tar av meg skoene og jakken og gleder meg til å forsvinne inn i en verden av Christian Grey og Ana Steele. Sånn ble det ikke. Mens flyet begynner å rygge ut fra gaten, begynner flyvertinnene med sikkerhetsdemonstrasjonene. Jeg følger som vanlig nøye med. Selv om jeg kan prosedyrene ut inn. Plutselig – bak flyvertinnen seg jeg kaos foran i kabinen, skjønner ikke helt hva det er med det samme. Men skjønner at det ikke er bra. Ikke bra i det hele tatt. Så ser jeg røyken komme fra cockpit. Jeg og flere andre roper : UT, LØP, VI MÅ UT! Flyvertinnen ser på oss og sier “No,no – calm down. Everybody sit down….” To sekunder senere skjønner hun selv hvor ille det er, og får full panikk. Røyken har utviklet seg til flammer som står ut fra cockpiten. Alle passasjerene i full panikk. 189 i full panikk. Røyk, flammer, gråt, panikk, oksygenmasker som faller ut, barn som blir kastet over flysetene, folk som dytter, presser . . Jeg skal ærlig si at da var jeg sikker på at min siste time var kommet. Jeg har aldri i mitt liv før hatt sånn dødsangst. Jeg følte ikke at vi kom oss noen vei, alt stod stille, alle i panikk, ingen kom seg ut. Jeg var redd flammene skulle spre seg i hele cabinen, eller at hele flyet skulle eksplodere. Jeg leter febrilsk etter de andre, mens tankene om døden roter rundt i hodet på meg. Ser Rolf Ivar, det er ca 5 personer mellom oss. Roper til han i full panikk : Rolf Ivar, LØØØP, KOOOM! Og han ser på meg helt rolig og sier : Løp mot nærmeste nødutgang, NÅ! Og jeg blir ført mot nødutgangen bakerst i flyet av alle passasjerene bak som presser. Ser en sklie og kaster meg utfor. Bak meg kommer folk som faller ned skliene, noen lander på hodet. Ingen står og tar i mot oss. Jeg kaster meg rundt halsen på to medpassasjerer (som jeg ikke kjenner) livredde alle tre.  Jeg ser rundt meg på panikken som har oppstått. Ingen Rolf Ivar, ingen svigerfamilie. Jeg hyyyyler og skriker etter de, men ser de ingen steder. Etter noen minutter dukker de fleste av dem opp på den ene vingen. Andre passasjerer hopper fra vingen og ned, tipper det er 4 meter. En dame brekker foten. Alle de andre i reisefølget mitt er ute på vingen. Men Rolf Ivar seg jeg ingen steder. Full panikk, den brer seg inni meg, røyken står ut av  cockpiten. Jeg blir så redd, så utrolig redd for kjæresten min.  Tilslutt kommer han. Endelig! Jeg løper bort mot flyet, selv om jeg har fått beskjed om å holde meg unna. Rolf Ivar, Daniel og Geir hopper ned fra vingen og hjelper de andre passasjerene og barna ned. Jeg vet jo fra før av at jeg har verdens beste kjæreste. Han setter alltid andre foran seg selv. Og idag viste han det på eksemplarisk vis. Rolf Ivar var den siste personen som forlot flyet. Han passet på at alle kom seg trygt ut. Og de siste han hjalp var en familie med to barn. Flyvertinnene var det ingen som så, de forlot flyet før alle passasjerene var ute. Utrolig uproffesjonelt. De satte seg selv foran passasjerene. Vi så igrunn ikke noe til de etter panikken oppstod.  Vi kom oss helskinnet ut av flyet. Alle sammen. Jeg er EVIG takknemlig! Hadde dette skjedd flyet 5 minutter senere (i luften) hadde vi ikke hatt sjangs. Vi hadde rett og slett vært sjangseløse. Og jeg hadde ikke sittet i stuen min, i sofaen min, med ullsokkene på, og kiket bort på kjæresten min (som forsåvidt har bursdag idag også. Stakkar, litt av en bursdag . . ) og skrevet dette innlegget til dere. Dere ANER ikke hvor glad jeg er, lettet, takknemlig og mer livsglad enn jeg noensinne har vært. Livet er så skjørt. Og med en sånn opplevelse, ser man enda mer hvor takknemlig og glad man skal være for at man lever, for at man er omringet av mennesker om bryr seg. Jeg føler meg som verdens heldigste. Da vi har blitt fraktet fra flyet til flyplassen igjen med buss, kommer vi inn i en avgangshall. Ingen mottagelse, ingen informasjon. Ingenting. Folk er fra seg, sjokkerte, redde .. Vi hører ikke et kvekk på 2 (!!!) hele timer. Ingenting. Men heldigvis kommer en svensk representant fra Detur og gir oss informasjon. Vi får to valg. Sette oss på ett nytt fly fra samme selskap, eller booke om og håpe på og komme oss hjem til Norge i nærmeste fremtid. For min del var alternativ nr 1 uaktuelt. Så jeg og Rolf Ivar begynte og undersøke mulighetene for å komme oss hjem. Men .. Det skulle ikke være så enkelt som vi trodde. Så da hadde vi ikke annet valg enn å sette oss på det flyet. Jeg kan bare si dere at det ikke var noen hyggelig opplevelse. Men med Rolf Ivar ved min side, gikk det over all forventing. Det var bare ikke vår tur. Ikke helt enda. Nå skal jeg virkelig NYTE (!!) denne søndagskvelden sammen med mitt elskede bursdagsbarn. Han skal skjemmes vekk med god middag og en stoooooor sjokoladekake. Og så skal vi kose oss. ÅÅÅÅÅH, som jeg gleder meg. Hurra for bursdagsmannen min, og hurra for livet ♥ Visst dere vil lese mer om saken, hvor jeg forteller om hendelsen idag, kan dere gå inn på disse linkene : VG – her Dagbladet – her NRK – her Adressa.no – her