Flaks at det ikke gikk liv

Heter det i overskriften…

Det var en lørdag i 1999 at ulykken skjedde. Jeg og veninnen min Stine hadde vært på besøk hos en kompis, og mammaen hennes kom for å hente oss. Vi skulle overnatte hos Stine, og gledet oss veldig til det. Det var mørkt, og jeg husker at det regnet ute. Stine satt i passasjersetet, og jeg satt rett bak. Husker jeg satt og så ut vinduet, og opp mot skogen, litt drømmende. Plutselig skvetter jeg til av ett hyl, som kommer fra Stine’s mor. Jeg lurer på hva som skjer , og bøyer med fremover. Alt skjedde veldig fort. Det siste jeg så før det smalt, var to frontlys – rett mot oss.

En helt underlig følelse gikk gjennom kroppen min, det var så rart. Kan ikke beskrives.

Alt ble grått, og gikk i sakte film. Men likevel var jeg ved bevissthet. Bilen snurret rundt, og traff veien 2 ganger, før den landet på andre siden av veien. Jeg datt litt vekk.

Våknet til av at Stine ropte til meg. Vi måtte komme oss ut, for det røyk av bilen. Jeg fikk ikke opp døren, og måtte klatre ut passasjersetet. Jeg hadde ubeskrivelige smerter, og var fortumlet. Da vi hadde kommet oss ut av bilen, knakk Stine sammen. Vi innså raskt at vi ikke klarte å få mammaen hennes ut av bilen.

Englevakt som vi hadde… Bak oss kjørte to leger. Helt tilfeldig. De tilkallte hjelp, og det kom raskt flere til unnsetning. Jeg husker jeg falt sammen på bakken, og ble tatt vare på av en dame. Hun gjorde alt for å holde meg ved bevissthet, og spurte alle mulige spørsmål, for å sjekke at jeg var ved meg selv. Smertene ble verre.

Endelig kom ambulansen, og vi ble fraktet til sykehus. Jeg kastet opp hele veien, smertene ble til slutt uutholdige.
Inn på akuttmottaket ble jeg lagt på en seng, jeg var alene. De andre var ikke der. Magen min var så oppblåst, nesten som om jeg var langt på vei. Jeg husker den var gul og blå. De fant ikke ut hva som var galt.

Mamma kom med èn gang. Pappa stakkars, var det verre med. Han var fast på Midsund. Kom seg ingen vei, for fergene hadde sluttet og gått. Kan tenke meg hvordan han hadde det den natten..

Legene tok prøver, røngten, ultralyd.. Ingenting. Smertene mine ble verre, og jeg klarte ikke snakke til slutt. Virket ikke som legene visste helt hva de skulle gjøre, for ingenting ble gjort den natten. De plasserte meg og mamma på en tvstue. Der skulle vi være. Jeg gråt og gråt pga smertene. 

Pappa kom så fort han kunne, og var helt fra seg. Livredd. Han truet legene med å sende meg til ett annet sykehus om de ikke klarte å finne ut hva som var galt.

Det virket som om noe gikk opp for dem. Full fart på CT. Der måtte jeg ligge, iskaldt, og smertene ble verre og verre. Jeg måtte holde pusten, for at bildene skulle bli best mulig. Da de oppdaget hva som var galt, fikk de nesten panikk. Det tok ikke mange minuttene før jeg ble klargjort til operasjon, de kunne ikke vente. Siste jeg husker var at jeg fikk en maske over nesen.

Da jeg våknet, var jeg helt borte. Men det første jeg så var mamma og pappa. Bekymret, men så glade. Jeg husker jeg hadde fått gaver. Mange gaver.

Jeg hadde fått ett 4 mm hull på tynntarmen min. Noe som visstnok var dødsfarlig. Hadde de ikke funnet det ut da de fant de ut, hadde jeg kanskje ikke vært her idag. Takk pappa, for at du satte ned foten.

Jeg lå på sykehus i 3 uker, tror jeg. Klarte ikke gjøre noe selv. Hadde til og med gåstol. (Hehe..)
Mamma og pappa hadde vakt, annenhver dag. De var der, hele tiden.

Jeg fikk besøk av familien min og alle vennene mine. En dag kom det 16 stykker trampene bort over gangen, jeg ble bortskjemt med gaver, og alt annet jeg kunne ønske meg. Da jeg endelig ble skrevet ut, måtte jeg være hjemme i flere uker. Pappa og stemor passet på meg. Det tok lang tid før arret grodde. Det ble stripset igjen med “teip,”  for at det skulle se best mulig ut for meg. Jeg har fortsatt komplekser for arret, men priser meg LYKKELIG for at jeg var så heldig som jeg var.

Mammaen til Stine, hadde veldig alvorlige skader. Men også hun hadde englevakt. Stine fikk en kul i hodet, og mistet litt av en tann, tror jeg. Han som var grunnen til hele ulykken, bryr jeg meg ikke noe om. Skamme seg. Fyllekjørte, og kom på feil side av veien. Han hadde nettopp blitt far, og skulle til sykehuset for å besøke den nyfødte. I fylla! Han kunne kostet oss livene våres.

Det tok lang tid før jeg ble meg selv igjen. Ganske traumatisk opplevelse for en 12 åring. Jeg var redd for alt. Jeg er fortsatt redd for alt.

Redd for å fly, ta ferge, kjøre bil / sitte på i bil.. Jeg gikk til psykolog, det angrer jeg ikke på. Tror ulykken er grunnen til at jeg er så bekymret hele tiden. Livredd for å miste noen, livredd for at noen skal bli skadet.
Derfor er jeg så positiv, og glad hele tiden. Det er så viktig å sette pris på det livet man har, og de i rundt seg.
Viktigste i livet.

Ikke ta noe for gitt.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg