Den ene utfordringen jeg fikk av dere forige uke, var å fortelle hvordan det egentlig gikk med dykkersertifikatet jeg tok (eller skulle ha tatt) i sommer. Jeg har jo faktisk helt glemt å fortelle dere dette, eller – jeg har vel nevnt det i kommentarfeltet opptil flere ganger, men aldri gått ordentlig inn på det.. Sååå, here it goes!
Planen var at Gard skulle ta dykkersertifikatet i sommer da han hadde fått det i bursdagsgave av moren og broren. Jeg var jo i Bergen den perioden, og skulle egentlig til Ålesund på jobb akkurat den uken han skulle ta sertifikatet. Noen dager før kurset begynte, spurte han meg om jeg ikke ville være med. For det første var ikke det noe jeg hadde tenkt at jeg ville gjøre, det hadde liksom ikke vært oppe til diskusjon tidligere, og for det andre skulle jeg jo jobbe. Men han ville så gjerne at vi skulle kunne gjøre noe sammen, og ikke minst ha en hobby som vi kunne dele vi to. Jeg er jo veldig pinglete av meg, redd og bekymret for mange ting- så jeg nølte jo selvsagt litt.. Men tenkte – søren heller, når kjæresten ville ha meg med på dette, skulle jeg absolutt jeg være sporty nok til å stille opp! Også var det jo en fin tanke at vi to kunne dykke sammen, både i Norge og i utlandet. Så jeg fikk utsatt jobb til uken etter, og hev meg med på kurset jeg også.
Første dagene bestod av teori, kunnskapstester og eksamen, og begge bestod alt med glans. På dag 4. skulle vi prøve oss i bassenget hos Nemo Classic. Vi var jo superivrige begge to, og gledet oss sånn til dette! Så vi slo til og kjøpte fullt dykkerutstyr begge to, og var SÅ klar til å dele dette sammen. Gard er jo guds gave til vannet, både “over” og under, så han var jo selvsagt stjerneeleven på kurset, hihi- noe som virkelig burde fått meg til å slappe av. Men nei, slik ble det jo ikke. Samme dag som vi skulle prøvedykke, (bare i bassenget vel og merke) hadde jeg en ubehagelig klump i halsen og var kvalm hele dagen før vi gikk uti. Men dvelte ikke noe mer ved det, tenkte det var noe jeg hadde spist. Prøvedykkingen i bassenget gikk så som så, for det første får man jo på seg ufattelig mye utstyr- og veldig mange kilo.. Noe som blir mye mer behagelig når man kommer i vannet, heldigvis.. Bassenget var 5 meter på det dypeste, så jeg var jo absolutt i trygge hender. Men likevel var det ting som skjærte seg for meg når vi skulle gjøre øvelser. Jeg ble direkte flau over meg selv, og følte meg SÅ pinglete. Det var mangle øvelser vi skulle gjennom, og en av de gikk ut på å ta ut luften, kaste luftkilden bak seg også finne den igjen, mens man holder pusten. Jeg fant selvfølgelig ikke luftkilden igjen og fikk panikk siden jeg gikk tom for luft. En an de andre øvelsene var at vi måtte ta av oss masken under vann, deretter ta den på igjen, tømme den for vann også puste normalt igjen, dette var også en øvelse som var vanskelig for meg, man ser jo ingenting og vannet renner inn nesen og ja.. Nå tenker dere sikkert at jeg er overgjennomsnittet pysete, for vi var jo bare i bassenget! Men likevel så synes jeg det var ubehagelig, og langt utenfor min komfortsone. Jeg var ikke den eneste som var redd av jentene, så det hjalp faktisk litt . . Gard passet jo på meg, og kunne tatt meg opp fra 5 meter på noen sekunder om jeg skulle hyperventilere, og det visste jeg jo- men redd var jeg likevel. Det er noe med det . . Uansett, når øvelsene var over- skulle vi egentlig bare øve oss på å gå opp og ned de 5 meterene, utligne og svømme rundt dere nede. Og plutselig ble dykking SÅ fantastisk gøy, vi koste oss så mye! I etterkant måtte jeg jo le av meg selv, og gjøre narr av hvor pysete jeg faktisk hadde vært. Selvironi har jeg heldigvis nok av, så til slutt ble det hele en komisk greie.
Haha, ler! Slo til med splitter nytt utstyr. MYE vits for denne jenta..
Selv om jeg gikk fra kurset med en OK følelse den dagen, gikk ikke klumpen i halsen bort, og ikke kvalmen heller. På dag 5 og 6 av kurset, skulle vi dykke i vannet. Vi skulle først ned på 5m, så 12m også til slutt 18m.. Jeg gledet meg, men jeg gruet meg også noe innmari. Gard var så god mot meg og roet meg ned når han så jeg var nervøs. Beroliget meg med at han uansett hadde hjulpet meg opp til overflaten på null komma niks om det skulle skje meg noe under dykkene. I tillegg har man jo en instruktør med seg når man går ned. Så trygg er man jo! Men det er så utrolig mye man må huske på, både regler, utligning og alt utstyret- også blir man jo plutselig kastet ut i det, så man blir litt smånervøs.
Jeg dro til kurset med hevet hode og tenkte at dette skulle jeg uansett få til. Man kan vel trygt si det ble en helt annen slutt på dagen enn jeg trodde, haha. Og ja, jeg ler i det øyeblikket jeg skriver dette, for jeg tenker tilbake til HVOR komisk dette måtte virke for de andre rundt meg. Søren og, jeg er jo egentlig en tøff jente! Det tok jo minst en time før jeg i det hele tatt turte å gå ned 2-3 meter! Dette var nok fordi vi plutselig skulle praktisere tørrdrakt, istedet for våtdrakt og BSD’en (vesten) .. Nå skulle vi plutselig ikke bruke vesten som vi øvde på i bassenget, og tørrdrakten var den man skulle regulere når man skulle opp og ned. Derfor måtte jeg føle meg helt sikker på utstyret før jeg tørte å gå så “langt” ned. Gard måtte bare gå ned uten meg, for jeg trengte litt(MYE) tid på å summe meg. Etterhvert klarte jeg jo 5 meters dykket, til og med lengre enn 5meter, faktisk nesten 9. Når jeg oppdaget det på dykkercomputeren min, fikk jeg fullstendig panikk, og klarte ikke puste ordenlig. Plutselig er man på 9 meters dyp uten å føle at man har kontroll.. ÆÆ! Så jeg gav tegn til instruktøren at jeg måtte opp, opp, opp. Han prøvde å roe meg ned, men alt var fullstendig kaos oppe i hodet mitt. Så jeg fylte opp tørrdrakten med luft, og føyk til overflaten. Man skal jo ta sikkerhetsstopp også, noe jeg ikke gjorde. Så jeg var veldig fornøyd med å komme opp i 100 % fin stand. Haha, Lenemor du Lenemor.. Uansett. Den ettermiddagen var jeg helt i 100 fordi jeg i det hele tatt hadde bestått 5 meters dykket. Men det var nok bare på overflaten. Inni meg skrek kroppen min at den ikke ville mer, og klumpen i halsen/kvalmen forsvant ikke. Dagen etter var det tid for dykk nummer to i vannet (gud som jeg babler nå, dere må jo bli lei???) … Etter MYE om og men (og en stykk VELDIG lei instruktør) eller vent. Og TO stykk veldig leie instruktører (jada, for jeg måtte ha to- siden jeg var så redd.. LOL) så kom vi oss omsider ned. Vi hadde blitt enige (eller DE hadde blitt enige om) at visst jeg hyperventlierte, skulle jeg ikke få lov å gå opp, men puste rolig. Men hva tror dere skjer på 9 meter? Joda, Lene hyperventilerer. Jeg gir tegn til begge om at jeg MÅ opp. følte jeg ikke fikk puste, og alt ble kaos. Jeg ble praktisk talt holdt nede! Og da trodde jeg at jeg hadde sett mine siste timer for å si det sånn.. Hehe. Måtte sett tragikomisk ut. Heldigvis kjørte Gard sitt eget løp, kunne ikke la han bli holdt tilbake pga meg, så han slapp jo å være vitne til denne overdramatiske kjæresten sin. Uansett, jeg måtte til slutt bare rive meg løs fra instruktøren og “skyte meg selv opp” .. Igjen, uten sikkerhetsstopp.. Kom til overflaten og tok avgjørelsen om at dette.. Nei DETTE var ikke noe for den frøkena her. Og instruktøren? Han kunne vel ikke vært mer enig. Trist og måtte skuffe Gard på den måten, siden han hadde gledet seg til at vi skulle gjøre dette sammen. Men kroppen min klarte det ikke, hodet mitt ble fullstendig rotete og panikken grep meg. Jeg trives best på land, hvor jeg kan puste inn naturlig oksygen uten og føle at jeg plutselig kan miste luften. BLÆ. Får vondt i magen bare jeg tenker tilbake på det. Og klumpen i halsen / kvalmen? Det var angst. Noe jeg hadde hatt siden dag 4, som ikke ville gå bort. Kroppen min visste at dette ikke var noe for meg, mens jeg fortsatte og pushe den. Så når jeg fikk levert inn utstyret og bestemt meg for aller siste gang at jeg ikke skulle gjennomføre, da forsvant både klumpen og kvalmen. Det er så rart med det altså! Kroppen sier ifra på sin måte.
Så jada, min elskede har dykkersertifikatet, og det har ikke jeg!
(Jaaaja, gni det inn .. )
Men! Jeg har ihvertfall prøvd så godt jeg kunne. Og i tillegg er det litt gøy at jeg kan alt om det, slik at jeg faktisk kan dele hans interesse for dykking, ta buddycheck på han hver gang han skal dykke osv, så det var ikke forgjeves! Også har jeg jo… (Litt) gode minner da? Hihi, jeg streifet jo et par fisker i mellom panikkangsten og hyperventileringen min..
Så der har dere den historien, tenk at jeg har glemt å fortelle dette ordentlig til dere.. Jeg er litt lei meg for at det ikke gikk, men samtidig vet jeg at det ikke hadde vært noe for meg likevel.. Jeg får heller stå på kanten og vente på at min kjære skal komme opp med krabber og kamskjell som jeg kan tilberede istedet. Får mye mer glede av det! Håper jeg ikke skremmer dere vekk med min overdramatiske historie, det var sikkert ikke på langt nær så dramatisk som jeg skal ha det til, haha. Skulle ønske dykking var for meg, for fy søren så mye fint det er å oppleve under vannflaten. Har fått inntrykk av at det er mange lesere som har dykkerlappen? Dere er modige, og tenk så mye fint dere får oppleve ♥