Alt er så fint om dagen, med minner av en fantastisk kjærestetur til paradis, ny leilighet, ny samboer, mye spennende som skjer i jobbsammenheng, mye og gjøre, og mye å glede seg til utover høsten . . Men likevel så har jeg følelsen av ett stort tomrom. Og det tomrommet er savnet av min kjære familie. Jeg er en utrolig familie/hjemmekjær jente, noe jeg alltid har vært. Likevel flyttet jeg hjemmenfra som 16 åring, men ikke lengre enn til Ålesund – som bare er 1-2 times kjøring både fra mamma og pappa. Etter at jeg flyttet til Oslo har det blitt annerledes. Og jeg kjenner det så dypt inne i hjertet hvor stort savnet er. Og ha familie innen rekkevidde er veldig viktig for meg, men likevel tok jeg avgjørelsen og steget og flyttet hit. Og det angrer jeg jo overhodet ikke på, for jeg trives jo så godt. Men, så er det likevel vondt og ikke kunne sette seg i bilen og ta seg en tur hjem akkurat når man føler for det. Jeg savner å se mamma, pappa, stemor, og mine 5 søsken ofte. Rolf Ivar ser jeg oftere, heldigvis – og godt er det. Men jeg skulle ønske jeg både hadde han, og familien min i samme by. Likevel er det ett valg jeg har tatt, og det står jeg for. Men det må være lov å savne. Og savne er sunt. Men vondt også. . Jeg savner mamma, pappa, stemor, storebrødrene, lillesøstrene, lillebroren, hundene, tantebarnet . . Og selvfølgelig også svigerfamilien min, svigersøsken, huset hjemme, venninner hjemme .. Og det er godt å savne, for da vet man hvor uendelig mye man setter pris på menneskene i livet sitt. Og så kan man glede seg til stundene man får sammen, og være flink å prioritere riktig. Familie, venner og kjæreste kommer aller først. LOVE ♥ 
