Helt siden jeg var med i bilulykken som 12 åring, har jeg alltid hatt et ekstra “stuck” i meg. En frykt som har vokst seg og blitt større. Det er jo ikke rart. Når man som relativt liten jente opplever noe så kritisk, setter det seg. Jeg husker kvelden som om den var i går. Husker det smalt, husker smertene, husker korridorene på sykehuset, CT maskinen, og når jeg våknet opp etter haste-operasjonen. Det gikk jo bra! Men i tillegg til arret på magen, har jeg i flere år slitt med en konstant frykt som ikke har sluppet taket. Redd for alt! Og litt til. Bekymret til alle døgnets tider, og for alle rundt meg som jeg er så glad i. I tillegg til dette så har frykten for bilkjøring, fly, tog, båt – ja alt som har med transport å gjøre, skremt meg ekstra mye. Jeg har også vært skeptisk til mørket, og av en eller annen grunn, vært husredd. Alltid sett meg over skulderen. Bilulykken skjedde i mørket, så det har nok mye med det å gjøre – det har skremt meg i ettertid.

Jeg fikk jo gå til psykolog tiden etter ulykken, men jeg tror at som 12 åring klarer man ikke helt å ta inn over seg hjelpen man får. I hvertfall så gjorde ikke jeg det, og det har jeg fått kjent på i ettertid. Selv om jeg har slitt med mitt, så har jeg også jobbet utrolig hardt med meg selv for å la frykten slippe.

Tankene sitter i hodet, men tanker er jo ikke farlige. Tanker skader ikke, det er ikke en realitet. Og det er en teknikk som jeg har brukt en del. Man kan ikke bekymre seg for hva som kan eller kunne ha skjedd, skjer det noe  – kunne man mest sannsynlig ikke gjort noe med det likevel. Og bruke tid og energi på å la tanker som ikke er farlige overta, har jeg innsett ikke er vits. Og av en eller annen grunn har jeg sakte men sikkert klart å jobbe meg litt bort fra den aller verste frykten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For eksempel, er jeg aldri lengre redd for mørket, jeg er heller ikke husredd, og det har jeg ikke vært siden jeg bodde på Aker Brygge, som jo nå er ganske lenge siden. Allerede her føler jeg at jeg har tatt et stort steg. Heldigvis er jeg mester på å gjøre narr av meg selv for disse tingene også, så det hjelper jo på- at man ufarliggjør det. Men det har vært noen episoder hvor både speil, støvsugere og kofferter har blitt satt på innsiden av ytterdøren slik at jeg angivelig skulle våkne og … kunne beskytte meg for hva enn som måtte komme. Jeg har også sluttet å våkne om nettene i full panikk. Ja, for det har også vært en greie skjønner dere – jeg har våknet og følt på panikk og frykt på samme tid. Kan ikke huske sist jeg gjorde det, og man skulle jo tro at i forhold følte man seg trygg og som singel litt mer skeptisk og redd. Men etter at jeg ble singel har jeg bare blitt så mye sterkere på så mange områder. Og nå er det “nattevåkningen” helt borte!

Jeg så en film på sengen i går hvor hun som er hovedperson sier følgende : Jeg trenger ingen til å ta vare på meg, jeg tar vare på meg selv.Det er det jeg gjør.

Og ja. Sånn har jeg vel egentlig alltid vært. Selvstendig og sta på det området. Men samtidig flink å slippe folk inn, det finnes jo en balanse! Men jeg er en tøffing, og av og til vet jeg at jeg må lære meg og senke guarden – snakke om de litt vanskeligere tingene og være åpen om det. Er ikke alltid man trenger å klare seg selv, selv om man vil.

Tilbake til overskriften. Jeg er selvsagt alltid bekymret for de jeg er glad i, det vil jeg alltid være. Men det skal sies at jeg har klart å roe litt ned. Til det normale, vil jeg si. Jeg er nemlig kjent for hun som er overbekymret. Det er jo ikke en grusom ting å være selvsagt, viser bare at man bryr seg. Det jeg har hang-up i idag, er Levi. For at noe skal skje med henne. Det siste halvåret har både jeg og Gard (og familiene våre) opplevd at familiehundene våre har blitt revet fra oss på grusomme måter, og det gjør noe med en. De uskyldige skapningene som er så gode. Klart man blir redd. Men jeg jobber med å ikke over-bekymre meg for henne ♥ Ting tar tid..

Konklusjonen min her, er vel at jeg med årene har blitt flinkere til å kontrollere tankene, sette de litt i orden og være litt mer realistisk. Jeg har jo vært redd for alt. Så har jeg lært meg og utfordre meg selv på de tingene jeg er redd for også, og det er jo terapi i seg selv.

Feks ; så hater jeg båter/biler som kjører fort. Tenker det verste, at jeg kommer til å dø. Likevel så gjør jeg det – jeg setter meg i en båt som jeg vet går relativt fort. Kjører aldri bil fort selv, men av og til er man jo passasjer, og ved noen tilfeller sitter man på i ufrivillig stor fart. Fly.. Er jo noe av det verste – men jeg gjør det. Og jo mer jeg flyr, jo mindre redd blir jeg. Sånn er det jo med alt! Og til alle med tannlegeskrekk som unngår å gå fordi man er redd, jo flinkere man er og gå, og jo flere besøk – jo bedre blir det jo! Jeg finnes ikke redd for tannlegen lengre, fordi jeg har stått i det og ufarlig gjort det.

Jeg skal fortsette å jobbe med meg selv, for å få frykten til å gå helt bort. I fremtiden vil jeg jo gjerne ha barn på et tidspunkt, og en over gjennomsnittet bekymret mamma skal jeg spare meg for å bli ♥

Tanker er ikke farlige – det er en viktig huskeregel når de bestemmer seg for å løpe løpsk.

♥