(Dette er en post som jeg skrev i går, men valgte å vente med å publisere til idag)

Idag har jeg vært hos coachen for første gang. Det var en bra opplevelse. Det tar litt tid å prosessere og ta til seg alt vi snakket om – så det passer fint med en tanke-tur uten stress og press nå. Kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt.

Jeg har ikke lyst å gå inn på hva det er jeg vil ta tak i hos coachen. Ikke enda, men jeg kan dele erfaringer jeg gjorde meg etter de to timene jeg var der.

For det første så er det utrolig deilig og bare snakke. Ut i luften, om akkurat det som faller meg inn der og da. Uten å tenke. Bare la ordene flyte og bli møtt med forståelse. Og bli møtt med spørsmål. Spørsmål du kanskje ikke vil høre, eller spørsmål som gjør at man blir redd for å svare feil! Det finnes jo ingen fasit, så hverken det ene eller det andre er rett eller feil- det handler bare om å tørre og slippe seg løs og faktisk si akkurat det man tenker uten å føle seg “dømt” eller gransket. Et rom og en person som gir deg frihet. Frihet til å legge vekk begrensninger, guard og vegger som jeg til daglig har.

Som jeg skrev til dere sist når jeg var hjemme på øya mi ; det er en utrolig god start og ville få hjelp selv. Og som coachen sa da jeg sa jeg hadde rablet ned 5 a4 sider med tanker, og selvkritikk ; du kan ikke lyve for deg selv, så på de 5 sidene står sannheten. Den virkelige sannheten. Han sier at jeg veldig ofte snakker om ting på overflaten, men aldri i dybden. Og det har han helt rett i.

Jeg er veldig åpen. I blant litt for åpen, jeg stoler lett på folk – derfor åpner jeg meg. Jeg snakker mye både med familie og venner, men .. Kanskje aldri helt på dypet. Som jeg burde.

Jeg har så mye jeg vil dele med dere etter de timene idag, jeg klarer liksom ikke trykke fort nok på tastene her jeg sitter. Og samtidig som jeg skriver så kjenner jeg et press i halsen. Fordi det er litt ubehagelig å være såpass personlig. Det skremmer meg, men likevel så vet jeg at til og med dette er terapi. Og jeg vil inspirere dere som trenger det, og ta steget til å snakke med noen. Ja, det finnes begrensninger både ift penger – og tid for alle, men man har bare én helse, man har bare en sjangse til å leve, og det er ganske fascinerende hvordan man som menneske faktisk fungerer. Jeg forstår meg selv så mye bedre nå enn jeg noen gang har gjort – og jeg synes det er sinnsykt lærerikt og spennende.

Idag har vi snakket mye om “hvor det er skoen trykker” som coachen så fint kalte det. Hva er roten i mine problemer. Vi gikk helt tilbake til barndommen, til tider var det sterkt, og vondt og jeg kunne kjenne tårene presse på i blant og at brystet mitt ble ufattelig tungt. Vanskelig å puste, vanskelig å face enkelte ting.

Igjen vil jeg bare påpeke at jeg har hatt en kjempefin barndom, jeg er så takknemlig for min familie og for hvor jeg har vokst opp. Men, på likhet med alle mennesker – har jeg også opplevd skuffelser, og har noen “sår på sjelen” som coachen sa. Det var litt vondt å høre.

Han sier det vi skal fokusere på videre er måten jeg tenker på. Jeg har låst meg i et tankemønster som jeg må komme meg ut av. Han sier jeg generaliserer ting, og at jeg må tenke over at måten jeg reagerer på ikke alltid er personlig. Han sier at jeg virker i forsvar når jeg snakker og forteller om ting, og er litt skarp i tonen. Det er rart å høre – men jeg vet det. Jeg har den tøffe siden, hvor ingenting kan knekke meg og hvor jeg aldri skal tillate meg å være sårbar og åpen, at ingen skal få skuffe meg eller såre meg, og at jeg alltid klarer meg selv. Uansett.

Så har jeg den andre siden av meg. Som jeg egentlig er. Den omsorgsfulle, ansvarlige, snille, sterke men skjøre jenta som faktisk bare trenger trygghet, og som av hele sitt hjerte vil at alle rundt seg skal ha det bra.

Dessverre så får ikke den jenta komme frem så mye som hun burde – og det er fordi jeg lager meg tanker og et tankemønster som gjør at jeg er så utrolig streng mot meg selv. Jeg “banker” meg selv opp litt innvendig. Ikke fordi jeg har dårlig selvtillit eller selvbilde- men fordi jeg alltid skal være best. Der kommer perfeksjonisten og kontrollfreaken i meg frem, og disse sidene må jeg også jobbe med. Jeg må ikke alltid levere! Det kommer til å ødelegge meg på sikt, og det vet jeg.

Så må jeg jobbe med de tankene som bare er tanker! De er ikke reelle, det er noe jeg har skapt i mitt eget hode. Tenk så ofte vi mennesker gjør det! Coachen sa ; når du får en sånn tanke, slipp den. Bare slipp.

Jeg har lang vei å gå, og en stor oppgave å knekke – men det hjelper allerede at jeg er bevisst på ting. Ting, og tanker og følelser som jeg må få kontroll på.

Man må legge ting som har  skjedd i fortiden bak seg, leve i nuet og være tilstede i nuet slik at man kan se fremover. I mitt hode så går det frem og tilbake fra fortid til fremtid, fortid, fremtid. Når jeg først er i nåtid – det er da jeg er den beste versjonen av meg selv. Og det er der jeg vil være. Derfor må jeg løsrive meg fra ting som jeg ikke får gjort noe med.

Dette er en lang prosess – og å dele disse tankene med dere er viktigere enn dere tror. Og vanskeligere enn dere tror. Men det er også veldig, veldig bra for meg. ♥ Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Og med dette skal jeg tillate meg selv en pause. Og bare ta vare på meg selv, helsen min, tankene mine og følelsene mine. Prøve å slippe tankene som ikke trenger å ta opp kapasiteten min, for det stjeler unødvendig plass. Jeg kommer til å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke er på, fordi jeg ikke leverer, fordi jeg tillater meg selv å ta meg en pause. For det er ingen som er så streng mot meg, som jeg er mot meg selv. Men jeg har forhåndslaget og skrevet noen poster, samt en housetour – så får jeg godkjenne kommentarene som forhåpentligvis venter fra dere når jeg er online igjen. Hvor mange dager det vil ta, det vet jeg ikke enda, men jeg prøver i første omgang og ta 4 hele dager helt off.

Tusen takk for at dere leser. Det betyr mye.

Ydmyk klem fra en ydmyk Lene